I dag har huset fått stort sett sin opprinnelige form tilbake, etter at eieren har fjernet Munthes mer eller mindre tilfeldige påbygg.

Margrethe utdannet seg til lærer, flyttet fra Elverum og arbeidet i skolen fram til 1920. Senere var hun i mange år bosatt i Italia. Men når hun skulle forklare bakgrunnen for sangene sine, var det oppveksten i Heradsbygd hun viste til:

«Hver en vise som jeg synger, er en ode til min mor,
hun som lærte meg å gledes ved alt vakkert her på jord.
Hver en vise som jeg synger, den er kun en resonnans
av de sangene som sangs
av det glade liv og talen
i mit lyse barndomshjem der oppi dalen.»

I samtida var hun en nyskaper som gjenopplivet barnesangen, ikke minst ved å hente melodier fra norske folketoner. I tillegg var hun noe av en rebell, som ville gjøre barneoppdragelsen mer lystbetont. Resultatet var sanger som «Å jeg vet en seter», «Vi har ei tulle», «På låven sitter nissen» og «Da klokka klang» .
At det også snek seg inn en disiplinerende appell om ikke å storme inn med lua på, førte til at sangene ble bannlyst av velmenende 1970-tallspedagoger. Men det har vist seg at Margrethe Munthes sanger har holdt seg langt bedre enn deler av 70-tallspedagogikken. 


Fra Litteraturer av Geir Vestad

Lenker:
  Dagbladet
  Oslo kommune - Byarkivet