forfatterside

tilbake til kart

Alf Prøysen

Prøysenstua er fortsatt idyll - med den nye tida som nærmeste nabo.
Foto: Randi Engli

Langs Præstvegen

«Det som je støtt har vøri stolt ta når det gjeld Præstvegen, er at den æiller har gått på akkord,» skrev Alf Prøysen. «Her skulle itte den nye tida med kjøredoninger og teknikk få sleppe til.» Så får en heller akseptere at den nye tida har sluppet like innpå.

Med bortimot 20.000 besøkende årlig har Prøysenstua lenge vært et av landets best besøkte dikterhjem. Og det skulle bare mangle, siden det er en av landets mest folkekjære forfattere det gjelder. Særlig tettpakket er det i Blåklokkevikua - den årlige kulturfestivalen langs Præstvegen i tida rundt Alf Prøysens fødselsdag 23. juli, akkurat da jordbæra er som raudest. Og mer tettpakket skal det bli på Rudshøgda med etableringen av det nye Prøysenhuset.

Mange har hevdet at Alf Prøysen (1914 - 1970) som sosial opprører er blitt uskadeliggjort ved å bli framstilt som idylliker neri bakken. Det er et
bilde som Prøysenstua til en viss grad befester, for Præstvegen er virkelig en rendyrket idyll.

Men bak idyllen kan besøkende til Prøysenstua også få en anelse om slitet og klasse skillet som ligger som en besk undertone i så mye av Prøysens tilsynelatende idylliserende humor. Det spørs om ikke et besøk på Rudshøgda kan bidra til å øke blikket for motsetningene i forfatterskapet.

Noe av det viktigste ved Prøysenstua, er at den er del av et miljø. Det inkluderer såvel Furu skole som forsamlingslokalet Fremad, der Prøysen debuterte som revyartist og hvor Even Framdals scenedekorasjoner er bevart. Det var her Prøysen fikk framført sitt første skuespill Tre giftegærne jenter, som han skrev som 14-åring.

Og Præstvegen strekker seg videre helt opp til Veldre kirke, der den også passerer Nordhagen, der grafikeren og maleren Johan Nordhagen vokste opp.

Foreldrene hans var kommet til plassen som husmenn under Hjermstad, inntil de i 1938 fikk arbeidskontrakt i stedet. Selv bodde Alf Prøysen, eller Olafsen som han het, hjemme mer eller mindre fast til høsten 1939, da han flyttet til Kløfta. Det første krigsåret var han hjemme igjen, men høsten 1941 flyttet han hjemmefra for godt - og for å skrive. For det er ingen tvil om at Prøysen måtte ut av bygda for å få ro og mot - til å dikte. Like klart er det at det var Ringsakermiljøet som skapte grunnlaget for dikteren, og ga ham stoff til alt det vesentligste han skrev. Om han i hele sitt voksne liv aldri var bosatt i Ringsaker, var det hit han alltid vendte tilbake i diktningen sin.

I 1955 ble han også eier av husmannsplassen hvor han hadde vokst opp. Senere overlot han den til søstersønnen sin Rolf Hagen, og bygde en liten bolig til foreldrene på tomta. I 1985 overtok Ringsaker kommune Prøysen.

Diktet «Røde geranier» var det første han fikk trykt - i Kooperatøren i 1938. Allerede samme høst dukket novellen «Skolissene» opp i Kooperatøren, hvor han for første gang brukte Hedemarkendialekten på trykk.

Etter frigjøringen kom debutboka Dørstokken heme, som ble starten på serien av noveller og stubber som utgjør tyngdepunktet i produksjonen hans, ved siden av de utallige visetekstene. Trost i taklampa - hans eneste roman, befestet en gang for alle Hedemarken-dialektens plass som prosaspråk.

Fra Litteraturer av Geir Vestad

Lenker:

Prøysenhuset

Ringsaker-Nett