Folkelivsskildreren

En forløper for såvel Ove Ansteinsson som Alf Prøysen er Adolf Skramstad (1865 - 1927). Det er han som la grunnlaget for den humoristiske og dialektbaserte hedemarkenske folkelivsskildringen. Men selv var han bygutt, om en kunne kalle Hamar i 1860- og 70-årene for by. Faren hans, malermester Andreas Skramstad, drev hotell ved østre torg, det som i dag er Jacobsens gård i Torggata. Her vokste både Adolf og broren Ludvig - maleren - opp.

Da han begynte å skrive, hadde Hedemarken-dialekten ennå ikke fått noen skriftlig form, så den var det han som måtte skape. Han følte «savnet av et andet maalfør (...) end riksmaalet,» har han fortalt. Samtidig følte han at «landsmaalet stod os østlendinger altfor fjernt og vilde bare ha virket litterært og teoretisk.» Og han oppdaget at «Hedemarksmaalet viste sig at være et fortrinlig maalføre at digte i; det er rigt paa billeder og kan med lethet gi uttryk for baade humor og alvor, baade for kraft og ynde.»

Han begynte forsiktig med å bruke dialektpreg i replikker i gutteboka Smågutter. Senere tok han skrittet helt ut, og oppdaget ikke bare at arbeidet «gikk ta seg sjøl», men også at det slo an hos publikum med bøker som Oppi Aasmarka (1913), I storbygda (1914), Oplændinger (1917) og Godtfolk (1918).

Selv mente Skramstad at østlandsmålet kunne «bli en formidler mellem de to kjæmpende maalfører.» I så måte var han bedre som dikter enn spåmann.

Fra Litteraturer av Geir Vestad